Penger ~12.000 km fra hjemme
Som det fremgår av nettavisene i dag, skal Norge betale statsansattes lønn i Somalia. Dette høres ut som en god ide. Man betaler departementet, og de kan dermed drifte mindre utviklingsprosjekter, som det står. Tanken er legitim. Dette er en mye mer konkret ide og tiltak enn at man bare kaster penger på landet for deretter å lure på hvorfor det ikke spirer.
Ved å betale mindre summer til en bestemt ting, og her hvor PWC er involverte i saken, kan man få i gang annet enn korrupsjon. Dette høres ut som en mye bedre ide enn hva som tidligere er gjort.
Det jeg ikke forstår, er hvorfor dette skal være Norges oppgave. Ei heller hvorfor vi skal være så gavmilde. Igjen, misforstå meg rett - humanitært arbeid og slike ting er viktige - men hvorfor Norge alene? Og hvorfor bruker vi penger på ting rundt oss, når det selv kan betegnes som latterlig hjemme?
Norge best?
Rapporten er fra 2013, og det er FN som har stått for den. Om du ser på rapporten og ser gjennom den, legger du fort merke til at Norge topper samtlige plasser nedover. Derfor kommer det et stort spørsmålstegn over hodet mitt når jeg ser slike artikler som dette:
Det er nå en stund siden vi i Norge ble opplyst om at asbest er farlig. At det "glipper" en gang i blant skal være lov, men stadig er det slike teite ting som popper opp i media, og beviser at det på flere punkter bare er på papiret vi topper lister. Så lenge andre tror vi er flinke går det greit. Og det er heller ikke så farlig om det var asbest, da dette rommet ikke har særlig nytte heller. Det blir brukt som lagringsplass eller noe sånt - skulle man tro. Det er faktisk et klasserom.
Når man blir opplyst det sitter elever og puster inn asbest hver dag på skolen, bør de fleste klø seg i hodet og spør seg selv om det er riktig. Skal Norge betale de statsansatte i Somalia, når vi ikke en gang klarer å sikre våre egne skoler, og verne våre egne innbyggere? Ut i fra de omtalene vi får, er Norge et av de beste landene å bo i - men hvorfor er det da så mange slike saker? Dette er heller ikke en ille sak i forhold til mange andre, men en sak jeg fant i dag og valgte å bruke.
Andre eksempler i media i dag er for eksempel:
Kunne heller tenke meg at våre studenter faktisk kunne fokusere på å studere i stedet for å finne ut hvordan man skal overleve
Kunne heller tenke meg at pasienter på sykehusene faktisk har en plass å være, og at de ikke blir "stuet" bort og føler seg i veien. Hvorfor ikke bygge ut sykehusene? Norge, som alle andre land i verden, har en befolkning som vokser. Tar man det som fakta alene, er det grunn nok for å begynne utbygging allerede i dag. Det blir ikke færre pasienter neste måned, ei heller om to år.
De kommer til Norge for en bedre framtid og for en mulighet til å gjøre noe i livet, allikevel er det dette som er realiteten. Dette er noe som ikke kommer til å endre seg verken neste måned eller et år. Hvordan skal man kunne integrere seg i et samfunn, når man ikke har grunnleggende ferdigheter som å kunne lese og skrive?
(Les: jeg sier ikke at et folkeslag eller type er viktigere enn noen andre, jeg sier at man skal rydde sin egen hage før man kjefter på naboens).
Jeg kan ta for mange andre eksempler på hvor langt bak Norge ligger. Her er et glimrende eksempel:
Homofile har samme rettigheter som et heterofilt par - men de er ikke likestilte.
Dersom menneskeverdet skal komme over alt annet, kan man ikke nekte homofile å adoptere. Dette paret er nødt til å gå gjennom akkurat de samme testene og er nødt til å oppfylle de samme kriteriene som et hvilket som helst vanlig par. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt. For meg er det følgende tankegang som gjør at jeg er for at par av samme kjønn skal få adoptere:
Silje fylte 18 år for et par måneder siden, og vil da følge sine venninner ut på byen for å kose seg på den lokale 'klubben' (eller hva enn det kalles blant ungdommen i dag). Før de drar har de hatt vorspiel hjemme, og hun kjenner det allerede svinger litt i synet.
De går ned til utestedet, og inntar dansegulvet. Med jevne mellomrom går hun i baren og kjøper seg en ny drink. Etter en time eller to, har hun fått i seg nok til at en voksen person hadde tenkt på turen hjemover for lenge siden.
Hun har danset med samme gutten en stund nå, og han er kjempekjekk. Han er litt eldre, men det gjør ingenting. Silje føler seg heldig.
Det blir kjedelig på baren, og det er uklart hvem av partene som foreslo turen hjemover. De sjanglet bortover veien, mot hjemmet til Silje.
Foreldrene er ikke hjemme, så det er klar bane - heldigvis. De bråker og ramler i veggen mens de tar av seg skoene, før de finner veien inn på rommet til Silje.
Min fantastiske, korte og fiktive historie ovenfor tar for seg to ungdommer som har det kult på fest, og etter hvert havner i senga. De har begge fått i seg nok til at de ikke kjenner igjen sin egen albue, og dermed ikke finner fram prevensjonsmiddel. Silje tar heller ikke P-piller, P-stav eller lignende.
Da får vi to yngre mennesker som plutselig blir overlastet med ansvar, i en verden hvor de egentlig skulle gått på skole i opptil flere år til. De har ingen arbeidserfaring, ingen økonomisk sikkerhet, det kan ødelegge familieforhold, og parforhold som dette holder sjeldent.
Tar vi et annet eksempel - nemlig poenget mitt. To homofile som ønsker seg et barn. Hvor mye tror du ikke de skal ønske seg et barn for å komme seg gjennom søknadsprosessen? Dette er to oppegående mennesker som kan stille et hjem til disposisjon for et barn tre ganger bedre enn dette tenåringsparet, som mest sannsynlig blir aleneforeldre også.
Jeg mener vi skal gi de homofile ikke bare de samme rettighetene som oss, men også likestille de.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar